Henny, Aria og Siri – eksamenskonserten på Skeisvang

Siri Elton på sin eksamenskonsert 30.05.18

Etter den vellykkede konserten på kaikanten i Haugesund, var det lett for meg som prosjektleder å føle et visst ansvar for å følge opp de unge artistene vi brukte som oppvarmere. Jeg hadde vært med å løfte dem frem som «morgendagens helter», gitt dem en scene, et vindu mot verden, der de kunne skinne for bysbarn og rikspresse. Det var derfor ingen alternative svar da jeg ble spurt om jeg ville komme på deres eksamenskonsert på Skeisvang.

Selv etter nesten 9 måneder i Haugesund, var jeg fremdeles ikke lommekjent nok i byen til å vite hvor konsertsalen på Skeisvang var. Jeg fulgte et gps kart inn i boligområder, forbi villaer og hager og små blindveier. Jeg fant fort ut, at herfra er det bare å følge lyden fra generalprøvene, og skolen dukket plutselig opp foran meg.

Skeisvang VGS har fostret mange  kjente artister

På utsiden møtte jeg et spent foreldrepar. Deres datter, som var en av kveldens 3 hovedpersoner, hadde flyttet til Haugesund for å ta denne utdannelsen, klare seg på egenhånd og jobbe seg mot den store drømmen om å bli artist. De var både stolte og litt redde på en gang, for etter denne eksamen vil det bare bli tøffere og tøffere for henne, som så gjerne ville lykkes i denne bransjen.

Da vi etterhvert slapp inn, var salen full av glade ungdommer, fulle av energi fra sommerværet utenfor, vestlandsvindene og det kreative miljøet de alle tilhørte. Det rådet en optimisme og et fremtidshåp, som fikk meg til å føle meg 20 år yngre, men samtidig bli livredd for å ikke være en kynisk gledesdreper ved å snakke om «livets realiteter» eller «nå begynner alvoret». Det fortjener ingen å bli møtt på en slik dag.

En etter en fikk de tre jentene sine 20 minutter til å lansere seg selv om artist, med flotte programblader, full sceneproduksjon og låter de hadde svettet og grått frem fra sitt eget sjelsliv. Hele skolen virket å bidra, som musikere, korister, i sceneproduksjon og ikke minst som heiagjeng. Selv fikk jeg den ærefulle plassering mellom den ene artistens familie og musikkredaktør fra Radio 102, Egil Houeland. Lykke til videre jenter!!

Vil dere høre musikken til disse jentene? Klikke på linkene under!

Aria Bjørgen på sin eksamenskonsert 30.05.2018
Henny Lierdal på sin eksamenskonsert 30.05.2018

Hva skjedde på Dealey Plaza

Texas Schoolbook Depository Building

Det var nok ikke mange som gikk glipp av den store nyheten fra Dallas i Texas 22. november 1963, da en stille og rolig ansatt ved Texas Schoolbook Depository Building plutselig ble verdenskjent. Med russisk kone, og med mangfoldige øyenvitner som så ham gå inn i bygget han jobbet med en stor avlang pakke under armen, er det liten tvil om at det var Lee Harvey Oswald som stakk en gammel velbrukt rifle ut av vinduet i sjette etasje og avfyrte 3 skudd som tok livets av presidenten i Sambandstatene.

Presidenten var folkelig og svært populær. I internasjonal politikk ble han sett på som den som reddet verden fra en atomkrig året i forveien. Han var i gang med sin kampanje for å bli gjenvalgt som president, og var på turné i Texas sammen med sin kone. Hun var om mulig enda mer populær enn presidenten selv. Han spøkte av og til med dette, når han sa at «jeg er han som eskorterte mrs Kennedy til Berlin». Hun var på denne dagen kledd i en rosa drakt fra moteskaperen Chanel, og bildene av henne som krabber bakover på bilen for å plukke opp bitene av sin manns hjerne, er sterke, som etset fast i vårt felles hukommelse.

Undertegnede foran minnesmerket etter JFK på Dealey Plaza

Alt dette, og mer til, hele historien om John og Jackie, om amerikansk politikk på 60-tallet, om den fatale dagen og alle konspirasjonsteoriene, samt en mengde gjenstander knyttet til verdens mest kjente attentat, er til utstilling i museet «The Sixth Floor Museum at Dealey Plaza». Under vårt pitstop i Dallas på rundreisen i Texas og Oklahoma desember 2015, benyttet vi lunchen til å besøke plassen og museet. Det er absolutt verdt turen!

Beregn god tid, for mengden informasjon er overveldende!

Man går inn på baksiden, og blir ført i en heis på utsiden av bygget opp i sjette etasje. Her får man audioguide og kan gå rundt i rommet om samle informasjon. Ved hjørnevinduet i sjette etasje, der Oswalds gevær ble funnet, er den originale innredningen bevart slik det var den gangen. Med audiovisuelle hjelpemidler får man en veldig tett og visuelt forhold til det som skjedde.

Så kan man jo bare spekulere på den egentlige sannheten……

Dealey Plaza i Dallas, TX

JFK memorial på Dealey Plaza, Dallas TX

Den flygende salmon

På denne turen til Houston skulle jeg for første gang prøve en Airbus 380, verdens største fly. På økonomiklasse ble det ikke noen stor revolusjon, en 3 + 4 + 3 kabin som er vanlig for wide-body fly, og et underholdningsystem som verken var verre eller bedre enn forventet.

Det eneste jeg sitter igjen med, er at når man ser flyets fasong, så synes jeg at jeg ser fasongen til en svømmende laks. Det er egentlig ikke rart, fordi laksen trenger en aerodynamisk fasong når den lyner gjennom elvevannet.

Hva synes du?

Brisling, Bamblemakrell og norske korallrev

Brislingfiske med snurrevad

Artikkel 2 av 5 om skipsfartens største trusler mot menneskeheten. Temaet denne gang er: 

Fiskeindustriens effekter på miljøet

Når bonden sår sin åker, vet han at jorda vil ligge der igjen også til neste år. Ved omtanke for jorden, ved vekselsbruk og tilførsel av næring, blir den heller ikke utarmet og død. Slik er det ikke for fiskeren. Hans håp er at det lekre kjøttet fremdeles kan skaffes ved å lure fisken inn i not og garn, line eller teiner.

En gang sto silda så tett at man kunne gå tørrskodd over Smedasundet i Haugesund. Brislingen var så villig at den hoppet rett i Bjellands hermetikkbokser. Julesild og frokostansjos ble nasjonalretter og mangfoldige er historiene om lofotfiskets fantastiske lønnsomhet.

Men hva skjedde? Fisken ble borte!

På Newfoundland ble 40 000 mennesker arbeidsløse over natta når torskefisket på Grand Banks kollapset i 1992. Etter over 20 år, har fisken fremdeles ikke kommet tilbake. Kanskje er naturen endret for godt? Og når en art blir borte, endres balansen i økosystemet. Andre arter tar over plassen i kretsløpet og ingenting blir som før.

Som ung var jeg stadig på fjorden med far og bestefar. Vi fisket ofte ute på «steingrunn» utenfor Langesund, der havfiskefestivalen arrangeres nå i våre dager. En av de mest eksotiske fiskene vi trakk den gangen, var den såkalte Bamblemakrellen. Jeg har det ikke bekreftet, men mener at dette var Makrellstørje, eller blåfinnet tunfisk. Fargene ligner på makrellen, og svømmeegenskapene er fantastiske. Makrellstørje er verdens største beinfisk.

Makrellstørje

Makrellstørjen er en av mange arter som nesten er forsvunnet fra Atlanterhavet, og de fiskene som kom til norskekysten var unge voksne fisker, 4-15 år gamle individer, på næringsjakt. På grunn av overfiske er makrellstørjen nå sterkt truet, og så få at den er blitt borte fra norskekysten.

Det er kansje ikke så mange som vet det, men langs norskekysten finnes det fler helt unike korallrev, særlig på dypt og kaldt vann. Da Statoil skulle legge rørledningen for gass fra Haltenbanken (Åsgard, Draugen, Heidrun mfl) til Kårstø, oppdaget de et 15 km langt rev utenfor Frøya. Det ligger i en forsenkning (Sularyggen) og fikk derfor navnet Sularevet. I 2002 oppdaget man Røstrevet utenfor Lofoten, som er 35 km langt og derfor verdens største kaldtvannskorallrevet man kjenner til i verden.

West Alpha var riggen som dumpet sement ved Sularevet
i 2010 på oppdrag for et oljeselskap

Det er ikke bare bunndekkende tråler som kan ødelegge korallrev, I 2010 fikk oljeselskapet Centrica tillatelse til å prøvebore i nærheten av Sularevet. De fant ingen olje, men dumpet 80 tonn sement i havet. KLIF så rødt, Greenpeace så blodrødt, men oljeselskapet slapp unna siden sement er et produkt av naturlige råstoffer.

Så hva er konklusjonen? At Lofoten både bevokter en fantastisk torskebestand og verdens største korallrev av sin type. At fiske og annen industri kan ha svært negativ innflytelse på økosystemene i havet, og at arter kan bli fisket bort uten skikkelig forvaltning.

La oss bruke ressursene i havet på en gjennomtenkt måte!

Kilder:
http://wwf.panda.org/about_our_earth/blue_planet/problems/problems_fishing/
http://forskning.no/hav-og-fiske-fisk-miljovern-naturvern-okologi/2008/02/modell-viser-dramatisk-utvikling-i-nordsjoen
http://www.dagbladet.no/2010/06/24/nyheter/miljo/olje/oljeboring/sularevet/12178185/
http://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Regelverk-og-reguleringer/J-meldinger/Utgaatte-J-meldinger/J-81-2007
Wikipedia

Houston Grand Opera – en champagne for snobben (og sulten)

Concert of Arias, finalen i HGO’s talentkonkurranse, oppkalt 
etter Eleanor Searle Whitney McCollum (1908 –2002), som
var forkjemper for kulturlivet i Texas’ største by, Houston
Det er fredag, og siste arbeidsdag på denne turen til USA, som har inneholdt to leverandørbesøk og som nå avsluttes med et samarbeidsmøte hos kollegaer i Houston om utarbeidelse av en ny arbeidsprosess for teknologiutvikling. 
Jeg har igjen denne kvelden før jeg på morgenen setter meg på flyet hjem til familien. Som vanlig har jeg scrollet gjennom «hva skjer» sidene, og denne gang har jeg fått billetter til byens operahus. Jeg reiser fra jobben kl 1615 og er på hotellet tre kvarter senere. Hviler en halvtime og prøver å stryke blazeren min, skal være i operaen kl 1900.
Allerede her ser jeg, syv år etterpå, at den som besøker Houston må være forberedt på å bruke tid på å forflytte seg. Byens utstrekning er stor, og på veien mellom Marriott hotell Galleria og Jackrabbit Road, der jobbens kontorer lå, passerte jeg hver dag et veikryss med 4 etasjer, en enorm betongkonstruksjon «midt på prærien», og alle disse motoveiene har 8-12 felt.

Veikrysset jeg kjørte hver dag til jobben, der Hwy 290 W
krysser Sam Houston Parkway
 1730 er jeg ute i bilen på vei mot sentrum. Jeg burde ha spist noe, men satser på å finne noe der inne. Møter raskt køen, og står bom stille. Hvor mange biler er det egentlig i denne byen? Det er tett trafikk i begge retninger. Skifter de på å være i sentrum?
Omsider svinger jeg av I-45 rett inn i skyskraperjungelen. I solnedgangen finner jeg et halvtomt parkeringshus ved Bajou-elven, parkerer bilen og tar heisen til toppen for å ta noen bilder med mobilen. Bildene er ingen god reklame for tidlige megapixel kamera.
På gaten spør jeg meg for, og finner raskt teateret. Har 20 minutter ekstra, men finner ingen hurtigmatkjede. Tusenvis av små, stærlignende svarte fugler med lange haler og lange, spisse nebb sitter og skråler aldeles forferdelig i parken rundt teateret. Kanskje er det for å mobbe meg, eller er det et illevarslende omen om en ulykke på reisen?
Rundt hjørnet, og snakk om å komme til et snobbete arrangement! Utenfor salen står limousinene. De andre snobbene kommer i svarte luksusbiler som sjåfører på rekke og rad står klar til å kjøre i garasjen. Nøklene samles på en stor tavle, der en fet mann med hvit skjorte og vest har full kontroll.
 

Skyskrapere i Houston
Skyskrapere i Houston i solnedgang

Vi går inn på en rød løper, viser billettene våre, og får et glass champagne stukket i hånden. Den er kald og god, og får meg til å slappe av mens jeg beskuer folkemassen i lokalet. Her er det hvitsnipp og sløyfer, ballkjoler og perlekjeder, og avisjournalister går rundt og tar bilder av de som går for å være noe. Det virker som om alle kjenner alle, men så snart jeg er kommet meg litt opp i trappene og får oversikt, ser jeg at det er mange som meg, litt mer tilfeldig besøkende og sikkert også andre forretningsfolk på solotur.
Det vrimlet av fine folk i foajeen, og jeg
unnet meg et glass champagne for å
salutere kveldens begivenhet
Houston Grand Opera er privat bygget og finansiert. Det står noen store banker og andre bedrifter bak, Dette forklarer nok litt av personfokuset på den røde løperen. Noens penger har bygget dette, og det fortjener selvsagt oppmerksomhet. Institusjonen her har britisk ledelse, og de har ambisjoner om å bli verdens beste akademi for unge sang talenter. Dagens forestilling er nettopp finalen i den årlige sangkonkurransen, så jeg har havnet midt i hjertet av kulturprogrammet her i oljebyen.
Salen er ikke mer enn 20 år gammel, og er ikke spesielt overdådig, faktisk ganske strippet for slikt. Rødfargen fra løperen ute, og fra det offisielle programmet, går igjen i dekoren, røde tepper og røde seter. Jeg må ta heisen opp til 5. etasje for å komme ut på mezzaninen, som er kjempebratt. Har sete FF-E1, som er helt nede ved kanten, ganske midt på. Kikker rett ned på fiffene under meg.
Til Eleanor McCollum Competition var det påmeldt over 400 deltagere, fra 10 forskjellige land. Når vi nå er kommet til finalen, the Concert of Arias, er det en mexikaner, en armener og seks amerikanere igjen. Bare 3 av dem er jenter, 2 sopraner og en mezzo-sopran. 

Det skal noe til i klassisk sang verdenen å komme seg opp av massene og ut i rampelyset. Det er ikke nok å synge rent og riktig, man må ha karisma, en aura av mystikk og gjerne et pent utseende. Så blir man da også store internasjonale stjerner hvis man lykkes, og i motsetning til mange av popverdenens tilsvarende stjerner, respektert for alle de nevne egenskapene. Gjerne også genierklært hvis man er litt eksentrisk, slik den sære Maria Callas og den dameglade Pavarotti.

Alle de 8 finalistene synger en selvvalgt arie, og deretter velger dommerne en av de ariene som kandidatene har satt opp som alternativer i programmet.
Fra den bratte mezzaninen før forestillingen begynte.
Jeg hadde plass nede ved rekkverket, en utmerket
plass for å høre og betrakte
Etter 16 arier var det pause, og vi skulle gi vår stemme på den vi mente var best. Jeg stemte på den ene sopranen, som sang veldig bra på det stykket dommerne hadde valgt for henne, en arie fra Händels opera Giulio Cesare. I rollen som Kleopatra, en av operaens mest krevende og inspirerende roller, synger sopranen 8 sanger. Personlig synes jeg dette var vinneren, og puttet en lapp med hennes navn på i en boks i foajeen.
Etter pausen var det presentasjoner av de som hadde gitt penger til operaen, og noen av disse holdt taler. Det ble vist bilder av noen av de som har sunget i HGO i de 30 årene den har eksistert, masse klapping og jubel når favorittene kom opp. Mest jubel var det da de peneste sopranene kom på skjermen, da hørte du mannfolka brumme sitt bifall og enkelte av dem ropte Bravo!
Så ble vinnerne presentert, og min favoritt vant både publikumsprisen og juriens premie. Hun het Caitlin Lynch, og hennes senere karriere kan dere lese på hennes hjemmesider.
Vinnerne av finalen
Etter forestillingen skulle fiffen spise buffet, mens vi andre tok bena fatt. Jeg ruslet rundt i downtown for å finne en restaurant, men fant ingenting som fristet. Dårlige greier. Minst 3-4 andre store saler her i Theatre district, bla Jesse James Hall for Performing Arts, som huser Houston Symphony Orchestra. Andre steder var det musikaler. Jeg fant bilen igjen og kjørte til hotellet.
Bestilte en kyllingsandwich med pomfrit, og begynte på en meksikansk spillefilm som var så dårlig at jeg sovnet fra den ca. 2300.