Skipsfartens 5 største trusler mot menneskeheten

En utbrent kano fra lenge før Kristus 

Skipsfarten er eldgammel, så gammel at den ikke kan dateres. De første «båtene» var ubehandlede tømmerstokker som fløt i vannet, og som urbefolkingen brukte til å krysse mindre strekninger. Selv i det vi i Norge kalle Steinalderen var skipsfarten komme så langt at fartøyene var finurlig utformet og hadde plass til flere mennesker. De kalles «Dugout», kanoer som var hulet ut ved å bruke ild i kontrollerte former. Arkeologer har funnet slike båter som er inntil 8000 år gamle.

I våre dager er skipsfarten viktigere enn noensinne, og det er flere båter der ute enn man skulle ane, fra fritidsbåter, yachter, frakteskuter, cruiseskip og megatankere. Skipstransport er by far den billigste måten å transportere gods over lange avstander. Hvor mange båter det egentlig er, får man et inntrykk av i portaler som Marinetraffic, der man kan følge skip i realtime verden over.

Men, skipsfart utgjør også risiko for samfunnet, og vi skal nå i denne bloggen setter fokus på de 5 største truslene for menenskeheten som skipsfarten er årsaken til.

Her er listen over de 5 største truslene mot menneskeheten:

1. Matforgiftninger
2. Oljesøl
3. Grunnstøtinger
4. Drukningsulykker
5. Miljøskade forårsaken av fiske

I 5 artikler skal vi ta et dybdedykk i hver av disse kategoriene.

Målsetningen er at leserne ikke skal ha noe særlig til overs for skipstrafikken, og helst boikotte den for resten av livet.

Et live-bilde fra havneområdet som viser alle IMO-registrerte
skip langs kaiene i Haugesund i dag 30,jan. 

Grisevær og tøffe båter

Edda Fauna, sett fra møterommet

I dag er det et skikkelig grisevær i Haugesund. Det regner, sludder og snør om hverandre, og det kommer vannrett inn fra havet. Å gå over Risøybrua og til jobb er å kjempe seg mot elementene. Det er både tøft, frisk og litt kaldt på en gang. Paraplyen vrenger seg, jakka blir våt og jeg ser ut som en druknet katt når jeg kommer inn i kantinen.

Har lånt meg en møterom som kontor, med utsikt rett ut på havna. Her ligger det to båter i dag, Edda Fauna og Normand Reach. I tillegg kommer Utsira båten innom med jevne mellomrom.

Edda Fauna er omtalt som et Multi-Purpose Vessel, med mye spesialutstyr for vedlikeholdsjobber på dypt vann. Det er hjemmehørende her i Haugesund, og leid ut til DeepOcean. Mannskap på 55 personer, fordelt på to skift, og 6 kraftige motorer i bunnen av skroget. Det kostet ca. 650 millioner å bygge.

Det er festlig å lese fra utstyrslisten at jeg har vært konsulent hos minst en av hovedleverandørene.

Se en nøyaktig beskrivelse av skipet her: Omtale av Edda Fauna

Den andre båten, heter Normand Reach og er en del nyere, bare et halvt år siden det ble bygget i Romania og utrustet i Norge. Det er et spesialfartøy for vedlikehold av installasjoner på havbunnen. Det har egen hangar for ROV (Remote Underwater Vessel), og et stabiliseringssystem som gjør at det kan stå helt stille selv om det er bølger og vind.

Normand Reach sett fra møterommet

India Gate og ensomhetens forbannelse

Det er sjeldent man finner bord for én person på restaurant.
Som venterett ble det servert et syltynt Papadam brød,
med spisskumen, med hakket agurk og myntedressing

Det siste året har jeg fått en spesiell interesse for å prøve ut indisk mat. Hva det kommer av, vet jeg ikke, men det fascinerer meg at med mange av de samme ingrediensene som vårt vanlige norske kjøkken, bare satt sammen på en helt annerledes måte, får man lekre retter som både ser og smaker annerledes enn vi er vant til.

I dag er jeg på min andre vestlandstur denne uken, denne gang med overnatting. Som gjenganger her i Haugesund, har jeg selvsagt vært på de fleste av byens restauranter tidligere. Det var indisk jeg kjente mest lyst til, og da ligger det et flott sted nede ved Smedasundet, ved Amanda Hotell, som heter India Gate.

På veien bortover kaien, i et rufsete vestlandsvær med vind fra sørvest og tendenser til sludd, gikk det opp for meg hvor meningsløst det egentlig er å gå på restaurant alene. Du går liksom ikke på restaurant og ber om et bord til én! Du sier det til hovmester, og ordene faller liksom rett i bakken. Hele restauranten snur seg mot deg og lurer på hvilken stakkar du er som må spise alene.

Nei, man må ha noen å dele de gode opplevelsene med!

Beef Curry til hovedrett. En mild smak, og ikke så sterkt
som indisk mat kan lages. Kjøttet var mørt og godt, det var
et stor pluss og reddet kvelden.

Nåja, slik er det nå engang, med ensomhetens forbannelse. Selv ikke de beste opplevelsene blir fullkomne. Glansen av dem er borte, og når du kommer hjem er det egentlig ingen som er interessert i å høre deg fortelle. Delte opplevelser derimot, kan man dele i årevis og ta opp igjen i alderdommen som et bibliotek av gode minner.

India gate er et helt ålreit sted, med veggene fulle av elefanter, sarikledde kvinner og sure gudestatuetter. Det er sånn passe stort for en middels stor by, men østeuropeisk betjening som ikke kunne norsk, det passet liksom ikke inn. De var hyggelige nok, men jeg vil heller gjøre som på restauranten «Gutta fra Calcutta» i Oslo, sitte og diskutere cricket med innehaveren.

De største stjernene jeg har møtt (bokstavelig talt)

Philips Arena er hjemmebanen til Atlanta Hawks. De
som er opptatt av stereo-komponenter kjenner nok igjen
logoen til den kjente fabrikken.

Jeg var på vei hjem fra revisjonsarbeid i North Carolina, hos en imponerende fabrikk som drev med keramiske produkter til tog og jernbane, industri og masse annet, også oljeindustrien som jeg representerte. Firmaet skulle støpe sammen et keramikkrør med syrefast stål i en avansert prosess. Overgangen måtte ikke lekke, ellers var hele produktet vårt modent for skraphaugen.

Hjem var i denne settingen et hotell i Atlanta, som jeg tidligere har skrevet en anmeldelse av, og på veien inn i den tidligere OL byen, ble jeg sittende fast i bilkø. Jeg kunne se hotellet mitt fra motorveien flere kilometer unna, men klokken tikket og gikk. Jeg begynte å bli litt stresset, for jeg hadde dagen før ordnet meg en billett til NBA kamp mellom Atlanta Hawks og LA Lakers, med superstjernen Kobe Bryant i spissen.

Dagens middag, pølse og øl i plastikkglass

Ettermiddagsrushet ga seg til slutt, og jeg smatt bilen inn i garasjekjelleren til hotellet, tok en lynrask dusj og spaserte mot til Philips Arena, på andre siden av Millennium Plaza. Billetten hentet jeg i en liten luke for pre-booked tickets, der jeg ved å vise samme kredittkort som jeg brukte ved bestillingen, fikk min billett i hånden.

Vel inne på arenaen, rakk jeg til og med en primitiv middag bestående av pølse og øl i plastikkglass.

På dette tidspunktet, i februar 2008, var Philips Arena ikke bare hjemmebanen til Atlanta Hawks i NBA, men også NHL laget Atlanta Thrashers. Helgen før mitt besøk var det NHL All-Star Weekend her i Atlanta, med sine ferdighetskonkurranser og selvfølgelig en kamp mellom Øst og Vest. Hjemmelaget var representert av en russer som het Ilya Kovalchuk, en ikke helt ukjent legende, som nå (2015) spiller sammen med Patrick Thoresen i KHL. Dette er den eneste gangen NHL All-star har gjestet Atlanta, for hele laget

Hotellet mitt, i midten på bildet, var
dekorert med reklame for den allerede
anholdte All-star weekend i Atlanta

flyttet senere til Winnipeg og ble hetende Winnipeg Jets. Andre kjente navn i denne kampen var Rick Nash, Dion Phaneouf og Evngeni Malkin, stjerner som fortsatt produserer i verdens tøffeste ishockeyliga.

Men, nå har det ikke hockey dette skulle handle om, men basketball, en idrett som så dagens lys her i Nord-Amerika, og som er en av verdens største idretter. Ja, bokstavelig talt, for det er ikke smågutter som driver med denne sporten.

Etter at jeg hadde funnet mitt sete midt bak den ene kurven, og spist opp kvalitetsmiddagen, tok med meg mitt kamera ned på parketten. Her kom jeg tett på spillerne til Hawks som drev og varmet opp. De så forholdsvis normale ut, helt til det dukket opp andre folk ved siden av dem. Da så jeg hvor store de var. Det var som å se Goliat i utfoldelse, og ballene (de er ganske store for oss vanlige), var som tennisballer i armene deres. Ikke rart de kan trylle med dem!

Det var stor stemning blandt de 18000 menneskene i arenaen da spillerne kom på banen. Mesterlaget fra California tok ganske raskt en ledelse i kampen, men stjernen deres var langt fra så brilliant som man kunne håpe. Han så litt molefonken ut, og prøvde seg av og til på noen halvhjertede angrep.

Atlanta Hawks varmer opp før kampen. Like etterpå ble jeg kastet
opp på tribunen igjen i mangel på pressekort… Du ser purken til
venstre i bildet.

Men, de hadde en annen stjerne som skinte, og det var spanjolen Paul Gasol, på nesten 3 meter. Han var akkurat tradet til Lakers, og viste seg stort frem i denne kampen. For en hvit europeer er det morsomt å se en annen hvit europeer banke sine hjemmelagde, fargede motstandere.

Det ble en spennende kamp, med mye action både i kampen og i pausene. Det var regelrett sirkus når spillerne var garderoben, med duskedamer og spretne små gutteknotter på trampoline. Til slutt var det hjemmelagets fighting spirit som ble avgjørende. Hawks vant kampen 98 – 95 etter en forrykende avslutning på kampen. Den store stjernen Kobe Bryant, ruslet slukøret av banen med bare 11 poeng. Ikke helt vanlig for en som lå på nærmere 30 i snitt pr kamp, og som senere skulle bli kåret på årets lag i NBA.

Kobe Bryant (nr. 24) forsøker seg her med en 3-poenger idet det er igjen
9 sekunder på skudd-klokken 
Spanjolen Paul Gasol (nr. 16) kommer her under kurven og legger en
2-poenger.

Etter kampen var jeg omtrent like sulten som da jeg kom. Pølsa og pomfritten var ikke rare føden for en som jobber hardt i utlandet. Jeg stakk derfor innom en kjederestaurant på andre siden av gaten for inngangen til hotellet mitt og kjøpte en bankers quesadilla.

Mens jeg satt der og spiste kylling, rømme og most avokado, ble det plutselig veldig liv i restauranten. Inn fra kulda (hvis man kan kalle 15 grader for kaldt) kom et følge av store, fargede menn, og midtpunktet i gjengen var det noe kjent med. Det gikk fort opp for meg at han spilte basketball, og hadde nr. 24 på drakta. En av verdens mest profilerte idrettsutøvere satt plutselig ved nabobordet, og han så helt normal ut. Hygget seg (eller trøstespiste) på restaurant med kompiser fra laget.

Jeg snek meg bort til bordet hans etter en stund, og fikk autografen hans på min kampbillett. Et lite nikk fra stjernen, og en krusedull, var alt jeg fikk. Skal man vurdere dette souveniret etter antall poeng i dagens kamp, var det en billig sak. Skal man dømme etter antallet hits på google, er det et klenodie.

Men jeg har mistet det, og sitter kun tilbake med denne skrønen….

Da kampen var slutt, hadde haukene slått kjempene,
etter imponerende 30 poeng i siste periode av fire

Kampfakta!! <—- Link

Russisk fanteri og djevelsk rullett

Olga Kaniskina er en av utøverne som nå er tatt i doping
etter at hennes blodpass avslørte systematisk bruk av
ulovlige midler.

Det er ganske heftig når en TV-dokumentar forsøker å dokumentere at 99% av Russlands utøvere i sporten Friidrett er dopet. Det er sterk lesning, skriptet fra dokumentarfilmen «Geheimsache Doping» fra TV kanalen Das Erste.

Dokumentaren ble sendt i desember 2014, og denne uken sprakk de første avsløringene som følge av de dramatiske påstandene. 5 kappgjengere, blandt dem 3 olympiske gullmedaljører, ble tatt. Utøvere som, ifølge Kjersti Tysse Plätzer «plutselig gikk flere minutter raskere enn resten av verdenseliten». Utøvere som forbedret seg dramatisk mye bedre enn andre i overgangen fra junior til senior.

De ble alle tatt på bakgrunn av unormale verdier på blodpasset. Med slike pass, kan signaler på doping fanges opp, uten at utøveren får påvist ulovlige stoffer i blodet.

Hvorfor akkurat kappgang? Det er jo Maraton som er den edleste av langdistansene? Hvorfor mellomdistanse, hvorfor høydehopp. Russernes valg av spesialdistanser er ikke god å forstå, hvis det da ikke er for å velge de minst profilerte øvelsene til å jukse i. For øyeblikket er 10 russiske kappgjengere utestengt fra all idrett, og til sammen 68 russiske friidrettsutøvere er tatt i doping.

Det virkelig kjipe i denne saken, er at foreldelsesfristen for dopingsaker i friidrett er 10 år. Systematisk kultur for doping dukker ikke bare plutselig opp, den har vært der lenge. Og mengden utøvere det er snakk om, underbygger påstanden til den tyske journalisten Hajo Seppelt i nevnte dokumentar.

Les skriptet fra TV dokumentaren Das Erste her!
https://presse.wdr.de/plounge/tv/das_erste/2014/12/_pdf/English-Skript.pdf