Turer i skog og mark, verdens dårligste linje fra ensomme voksnes kontaktannonser, men også en av de største friheter vi har i landet vårt. Retten til å fritt kunne ferdes i skog og utmark, retten til å puste inn frisk og ren luft uten skadelige gasser fra bileksos, fyringsovner og industri.

Men, det viser seg jo at også en slik aktivitet er livsfarlig!

Fluer
De svarte klumpete insektene er mer irriterende enn farlige til vanlig. Men, fluer er et eldgammelt symbol på sykdom og død, noe vi kjenner fra ekle scener i kriminalfilmer, der fluelarver yngler i kroppene til offerne. Fluer yngler i møkk, setter seg på maten din, og er bærere av flere farlige sykdommer som tyfus, kolera og dysenteri. Den beryktede tse-tse fluen er ikke uten grunn nevnt i de fleste historiebøker.
Noen sommerdager kan flueplagen være så intens også i Norge at det totalt ødelegger opplevelsen av naturen.

Mygg
I motsetning til fluen, som ikke lenger er den samme trussel som før, så er myggen bærer av en sykdom som mange mennesker blir smittet av hvert år, malaria.
Myggen svermer fritt og voldsomt over store deler av Norge, særlig på steder med litt fuktighet så milliarder av larver kan klekkes.
Myggen er blodsuger, og setter seg på huden din, stikker den ekle snabelen inn og sprøyter antikoagulerende middel inn i blodet ditt. Deretter tømmer hun deg for masse deilig blod.
Noe som er like ittiterende som kløen, er lyden av myggen når du har lagt deg i teltet. Summingen kan gjøre en mann sinnsyk, og få damer til å flykte hjem til kjøleskapet.

Klegg
Klegger er store fluer som også suger blod. Den er mer brutal enn myggen, og den skjærer rifter i huden din for å få tilgang til proteinene i blodet ditt. Kleggene er gode flygere, er raske og beveger seg over store avstander. Den drister seg også helt åpenlyst ut midt på dagen. Den takler altså både litt vind og sol.
Kleggen er også smittebærer, den kan bringe med seg farlige sykdommer som miltbrann og harepest.

Knott
Knotten er små mygger, og er veldig irriterende. Noen ganger må du slåss deg gjennom svermer av små sorte prikker som suser rundt hodet ditt. Men, så veldig farlige er de ikke.

Hjortelusflue
Dette er en hissig tass, som gjerne angriper husdyr, og også mennesker. Enkelte husdyrbeiter i litt høyere strøk har fått navn som Skrikeplassen eller Skrikevollen, etter de lydene kuene lager når de plages forferdelig av denne parasitten.
Hjortelusflua setter seg gjerne i nakken din, har sterke bein så du ikke klarer å riste den løs, og den etterlater seg kutt i huden og voldsom løe

Flått
Dette er verstingen av alle blodsugende insekter. Den forekommer i flere arter, og det er Skogsflått som er den vanligste. Dessverre er det også denne som er bærer med seg farlig smitte, ved at den kan overføre smitte fra dyr til mennesker.
Borreleose er ille nok i seg selv, men er bare en av flere sykdommer man kan pådra seg ved flåttbitt. Borrelelia bakterer invaderer nervesystemet ditt og kan gi deg lammelser og muskelsvikt. Sykdommen er så ekkel, at ikke engang legestanden er enige om hvordan den skal behandles. Bare spør tøffingen Lars Monsen om det. På grunn av dette er flått nå klassifisert som en samfunnsøkonomisk risiko!
Flått kan også gi sykdommene encefallitt (malarialignende) og anaplasmose (muskelsmerter og feber).
Man finner flått over store deler av Norge, gjerne i områder med tett kratt og i områder med mye einerbusker.
Får du en på deg, så anbefaler man at du kniper rundt flåtten og vrir den løs fra såret så snart som mulig.

Huggorm
Huggormen er det dyret vi normalt sett er mest redd for i skogen, og er grunnen til at de fleste velger å gå med gummistøvler i skogen. Vi er ikke redd for å bli våte på beina, men vi er redde for den sinte huggormen.

Dette er den eneste av våre tre slangearter som er giftig. Den har kraftige hoggtenner, og ligger ofte på solrike områder og koser seg i sola om våren og sommeren. Den er ikke agressiv, men må den forsvare seg, så biter den deg og sprøyter kanskje inn gift hvis den er redd nok.
Blir du bitt av huggorm, så oppsøk lege, for det finnes tilfeller der folk dør av giften.

Blodigle
Blodigle er et ledddyr som lever i næringsrike vann i Norge. Den høres skumlere ut enn den er, selv om den lever av å drikke blodet ditt. Den har kraftige nok kjever til å bite seg gjennom huden. Blodigler har blitt brukt i århundrer i folkemedisinen, til årelating, og det er ikke engang sikkert at dette er et naturlig dyr i Norge.
Blir du bitt av en blodigle, vil den etterlate et Y-formet sår i huden din.

Hvor farlig er det egentlig å gå tur i skogen?
For å besvare dette spørsmålet, har vi funnet frem en artikkel utgitt av Legeforeningen i 2009, som sier noe om infeksjonsfare hos orienteringsløpere. Disse idrettsutøverne lever jo av å løpe rundt i skogen, gjerne utenfor alt som heter stier og tvers gjennom lyng og kratt.

Ikke overraskende er det flåtten som får skylden for det meste. Av denne grunn er det et påbud om heldekkende klær for orienteringsløpere. Det er ikke altså bare fordi man ikke skal skrape seg opp på kvister og busker og lyng.

Å gå tur i skogen er nydelig, men pass opp for flått!

Vi siterer fra artikkelen:

Forebyggene tiltak mot flåttbitt er viktig for alle som ferdes i skog og mark i områder der det er mye flått. Tildekking av bar hud og bruk av myggmidler på klærne anbefales. Etter turen bør man kontrollere at man ikke har flått på kroppen, eventuelle slike bør raskest mulig fjernes med pinsett eller neglene.Ved skogflåttencefalitt, derimot, kan sykdomsutviklingen i liten grad påvirkes av behandling. Forebyggende tiltak, som vaksinering av dem som bor i risikoområder, er derfor viktig. Nylig har Folkehelseinstituttet anbefalt vaksinering av orienteringsløpere, skogsarbeidere og fotturister som ferdes i områder med stor utbredelse av infisert skogflått
Konklusjon
Det er mange slags rare kryp og skapninger som kan plage deg, bite deg og irritere deg, men det er spesielt flåtten du skal se opp for.

Og ja, det kan være livsfarlig å gå tur i skogen! Men det er mye mye farligere å kjøre bil......

Kilder:
Wikipedia
Artikkelen "Infeksjonsfare hos orienteringsløpere" av K. Hagen. DNL 2009
Link:
http://tidsskriftet.no/article/1850458